Fra Tømmerterminal til Fjordby

121 I 1020 ble Hallvard Vebjørnson født på Huseby. Faren var storbonden Vebjørn. Moren var Thorny, datter eller søsterdatter til Åsta, Olav den Helliges mor. Alt som ung gutt skal Hallvard ha utmerket seg med edle trekk. Det passet godt med hans kristne opp- vekst preget av kristne dyder som kyskhet, ærlighet og rettferdighet. Han reiste tidlig med faren på handelsreiser. Han var sjøvant og mye på farten. Det var en av disse dagene han sto på farten ut på fjorden, en maidag i 1043 at legendefortellingen skyter fart. Prest Sira Jons ønsket ham god tur og lykke til på ferden. Samtidig fikk han en mild påminnelse fra presten om forpliktelsene han hadde gjennom slekt- skapet med St. Olav. Da han skulle legge ut fra stranda innerst i Drammensfjorden, kom en gravid kvinne løpende. Hun het Gjertrud. Hun bønnfalt Hallvard om å få følge med ham. Hun var vettskremt og sa hun fryktet for sitt og barnets liv. Hallvard ville beskytte kvinnen og tok henne med opp i båten. Da de var kommet et stykke ut på fjorden, fikk han øye på to menn inne på stranden som tok en båt og satte etter dem. Kvinnen forklarte at de beskyldte henne for tyveri, men at det var løgn. Hun ville bevise sin uskyld ved å bære glødende jern. Det ble dramatisk. Mennene i robåten kom stadig nærmere. De ropte til Hallvard. De ba ham slippe kvinnen så hun kunne dø fortjent. Hun hadde brutt seg inn og stjålet fra huset til broren til den ene forfølgeren. Hallvard trodde ikke på historien. Han ville at kvinnen skulle få bevise sin uskyld. De hørte ikke på ham. De ble stadig mer rasende. Til slutt tok den ene buen og skjøt en pil som traff Hallvard i halsen. Så slo de kvinnen i hjel og grov henne ned på stranden. Hallvards lik senket de i fjorden med en møllestein rundt halsen. Hallvards legeme ble senere funnet drivende i fjorden med steinen rundt halsen. De som fant liket, tok det med til St. Olavs kirke og gravla det der. Snart viste jærtegnene seg, både på stranden og ved graven. Et himmelsk lys strålte over gravstedet og en vellukt bredte seg derfra. Vidjekvistene som hadde vært bundet sammen til soknereip fikk friske skudd flere ganger. Ryktet spredte seg. Store skarer syke og vanføre søkte til Huseby for å bli helbredet. I 1053 ble hans jordiske levninger gravd opp og brakt til Mariakirken i Oslo der de ble lagt i et skrin. Da St. Hallvardskirken sto ferdig i 1130, ble skrinet flyttet dit. Denne kirken brant under danskekongen Erik Emunes angrep på Oslo i 1137, men skrinet ble brakt i sikkerhet før brannen og flyttet til Romerike. Kirken ble snart gjenreist, og skrinet fikk plass på høyalteret. Etter reformasjonen forsvant det. Oslo ble fast bispedømme fra 1344. St. Hallvard ble byens skytshelgen. Han fikk også plass i byvåpenet. Der symboliseres han med en kvernstein og tre piler og en kvinne som ligger ved hans føtter. Den antatte dødsdagen er 15. mai, senere kalt Hallvardsok, som ble en fast helligdag og messedag i Oslo bispedømme. I Lier markeres dagen hvert år ved St. Hallvards brønn på Nordre Huseby gård. På torget i Drammen finner du også St. Hallvards brønn. Utført av billedhugger Ørnulf Bast. Det hele ble betalt av Drammens Sparebank som ga fontenen i gave til byen i september 1952. Samme dag plasserte liunger en stor plakat utenfor gården Huseby. Der sto det: «Her bodde St. Hallvard.» De ville minne alle på hvor Hallvard Vebjørnson stammet fra. St. Hallvard – legenden lever Hallvards-saga er gått tapt, men legenden om St. Hallvard lever videre.