Fra Tømmerterminal til Fjordby

68 Vendepunktet 17. november 2006 er dagen det snudde. Derfra handlet alt om Fjordbyen. I tre tiår styrte Runar Kristiansen og Arnt Holberg Lierstranda Industriterminal AS, i dag kjent som Eidos Eiendomsutvikling AS. Kristiansen ledet selskapet. Holberg ledet styret. Få brydde seg om hva de drev med. «Ingen brydde seg egentlig. LIAS var den himmelske freds plass.» Sånn husker Arnt Holberg sine første år som styreleder. Ideen bak etableringen av LIAS i 1971 var preget av samfunnsbygging. Det preget også selskapet. Det handlet om å skaffe tomter og arbeidsplasser, og det skulle foregå på Lierstranda. Der ble det fylt ut og nytt land etablert. LIAS skulle legge til rette for lang- siktige leiekontrakter med nye bedrifter som skulle skape verdier og gi flere arbeidsplasser til distriktet. Først hektiske år Det var større fart og interesse for selskapet i de aller første årene. På 70-tallet handlet det om å kjøpe eiendom og fylle steinmasser i fjorden. I tillegg ble det investert tungt i teknisk infrastruktur som vei, vann og kloakk. Så kom tilførselsveier og strømfor- syning. Alt ble nedbetalt løpende. Aktiviteten var stor. Det handlet om å kjøpe eiendom, etablere nytt land og få på plass nye bedrifter. Mange grunneiere ville selge. Andre hadde egne planer. Alle ville ha godt betalt. Forhandlingene om pris var ofte harde. Steinmassene for utfylling kom først fra Lierås- tunellen. Senere kom de fra nær sagt alle andre prosjekter i distriktet. Lierstranda vokste. På 90-tallet, da Holberg og Kristiansen overtok styrin- gen, var størstedelen av jobben gjort. Lierstranda var fylt ut. Bygg var reist og utleid. Det var ro og lav oppmerksomhet. Unntaket het Schreinerbygget. Det sto tomt i syv år, men mange ville dit. Planene omfattet det meste fra kjøpesenter til TV, reklame og underholdning. Den stille tiden De første 35 årene var det ingen ansatte i LIAS. Tomtekontoret i Drammen var forretningsfører. Der ble Runar Kristiansen sjef i 1995. Da fikk han også ansvaret for LIAS. Da hadde Holberg allerede i noen år ledet styret. Så lenge fakturaer ble sendt og betalt av leietakerne, var eierne i det store fornøyd. Når stålgrossistbygget til Schreiner i tillegg ble utleid i 1998, var det fullkom- ment. For LIAS var ikke et tomt bygg det største problemet. Som grunneier var det viktigste at festeavgiften ble betalt. Det ble den, men reelt handlet oppdraget til LIAS aller mest om å bidra til nyetableringer og nye arbeidsplasser. Tomme bygg gir få ringvirkninger. Mange kommuner hadde egne tomteselskap. Det var en del av den sosiale boligpolitikken. På 2000-tallet hadde den utspilt sin rolle. Tomtekontor-virksom- heten var under avvikling, og Runar Kristiansen gikk til Drammen Havn, en av tre eiere i LIAS. Der ble han teknisk sjef. Oppgaven som leder for LIAS ble vurdert til 20 prosent av stillingen hans. Mer krevende var den ikke. Kamp mot havn På 2000-tallet endret alt seg. Den søvndyssende tiden ble erstattet av strid. Mange la planer for Lierstranda. Drammen Havn ville dit og Drammen kommune ville overta hele Lierstranda. Med ett var LIAS på et vis stormens øye.